Livets bratte skole

– Fjellet har alltid vært min læremester både på godt og vondt, sier Øyvind Vadla, en av tidenes beste klatrere i Norge. Gutten fra havet søkte inn mot de høye fjellene. Og der ble han.

 

Oppvokst på en øy på nordvestlandet ble naturlig nok nyskjerrigheten til fjellene inne ved fastlandet større enn interessen for fisk, selv om man fikk utløp for spenning gjennom utspekulerte guttestreker og en og annen practical joke på naboens bekostning. Jeg oppdaget tidlig en trang til tinder og topper, og i en alder av ni år dro jeg og en venn ut på tur der min første ekspedisjon fant sted. Nysgjerrig på hva som befant seg bak fjellene inne på fastlandet, og på de omliggende øyene dro vi på sykkeltur, og i vår øyne, ut i den store verden. Turen ble mye lengre enn vi trodde, «tur retur barneskolen», og endte med at hele nabolaget saumfarte skogen, kjellere og loft til de sene timer. Jeg tror alle, ikke minst våre foreldre, unntatt naboen (!) ble svært bekymret. Gleden ble derfor stor når telefonen ringte, og en kvinne fra naboøya Tustna kunne fortelle at hun hadde fått besøk av to unger som hadde kommet ned fra Jørgenvågsalen. Tolv timer på sykkel og til fots i fjellet var ikke godt nok til å rekke fergen tilbake til Kristiansund! De virket slitne, men de hadde spist som to voksne karer og hun kunne bekrefte at de var i de beste hender og i dype drømmer i stuens sofa.

 

Et par år senere leste jeg i lokalavisa om noen franskmenn som hadde klatret en kjempevegg som ble kalt Trollveggen der de hadde tilbrakt flere uker. Noen dager senere dro jeg ned til den lokale skipshandleren. Med snekkerbelte, båtspiker og hampetau dro vi ut i skipsleia der storhavet hadde vasket frem noen fine pionermål av saltvasket stein. Jeg husker veggen virket truende, men den tilfredstilte våre forestillinger om mestring og pionerånd selv om den knapt var høyere en flaggstanga til naboen. Vi bandt oss inn med

kjerringknuter og klatret opp til en hylle midtveis. Godt festet med båtspiker og hampetau mener jeg å huske at vi ble værende der i flere timer der vi drømte om at vi hang oppe i Trollstupet. Senere tilbrakte jeg mange stunder i småhamrene ute ved storhavet der det viktigste utstyret var hampetau og båtspiker i alle lengder. På alle måter var det nok her drømmene fikk ta form – løpe fritt der øyeblikkene med naturen overskygget alle mine bekymringer og der kapittel 1 ble avsluttet.

 

Torstein Engvik

I 16-årsalderen fikk jeg mitt første møte med et klatremiljø, og det ble begynnelse på et nytt kapittel. Torstein ga meg en innføring i bruk av tau og bolter og dermed ble jeg innviet i et miljø og en verden som for meg ble en evigvarende livsvei. På samme tid oppdaget jeg at det ikke var alle som var begeistret for denne aktiviteten – jeg tenker da spesielt på foreldrene til min skolekamerat og turvenn. Å nevne ord om tindesportens gleder i farens nærvær, var på linje med å banne i kirka. I god tro om at deres sønn og jeg dro på en to dagers fisketur, var sjokket overveldende for faren da han fikk vite at sønnen og kameraten hadde tilbrakt hele denne tiden opp i en bratt fjellvegg. Smilende og begeistrede førstebestigere ble lønnet med en god gammeldags sviende ørelusing og et grenseløst forbud om enhver kontakt. Man kan vel si at fra da lærte jeg det var viktig med hvem man dro på tur med. Og rett innefor fastlandet møtte jeg Osvald Rødahl. Møtet med denne kunnskapsrike fjellmannen sendte meg hodestups inn i veggklatringen og videre til romsdalsmiljøet. Gjennom Osvald lærte jeg mye om teknikk og kanskje enda viktigere; etikk. Folkehøyskole i Molde kombinert med fjell og klatreturer med Osvald og Marit gjorde meg utvilsomt mer moden og erfaren innen klatresporten. Turer i Romsdalen med blant annet Mongejura og Vengetind ga bekreftelser på at turlivet med disse menneskene og fjellene ga mer enn noe annet jeg kunne finne i lavlandet, ikke minst på øyene ute ved havet.

 

På denne tiden var bruk av kalk et svært hett tema. Sporløs ferdsel var veien og fremtiden. I alle fall for de fleste av de lærde, for det var de som regjerte, og få våget å ta i bruk melet der religionen var skrevet. Selv forsøk på nye ruter ga ingen tilgivelse. En gang i denne perioden klatret jeg i en rute på Julsundet i Molde. Midtveis oppe i veggen oppdaget jeg til min forskrekkelse at to lokale yppersteprester befant seg ut på et sva ned og på siden av meg. I en ren desperat handling fikk jeg revet av meg kalkposen og lot den falle rett ned mot steinura. Uheldigvis slo den inn i veggen på vei ned og en sky av kalkstøv drev mot lovens menn.

 

Oppdagelsestrang og den harde skole

Jeg lærte meg etter hvert at skulle man klatre en ny rute i en storvegg var man nødt til bruke tid på linjeføringer, være grundig og litt overtroisk! Andre ting kunne være at man lærte at alt som inneholdt en eller annen form for væske, brød, pålegg etc. ble uspiselig oppe i en iskald vinterkledd fjellvegg. Da ble gnaging og sult eneste utvei for og ikke å lide nederlag. Jeg var alltid nysgjerrig og jeg hadde en iboende trang til å følge nye og ukjente veier. Noe som førte meg noen ganger inn i grenseland. Førstebestigning av Trolldom i Trollveggen og Nordveggen på Stetind innebefattet et par partier med mental akopalypse. Det handlet virkelig om hva man tenkte. Se oppover, fremover, ikke nedover og tilbake. Tre leeperbolter, fordelt på en taulengde, to på standplass og en som mellomforankring bør man ikke tenke for mye på når man er på led. Å se oppover og tenke positivt var definitivt veien å gå! For det var meget viktig å holde stien ren i fjellet, kun bruk av borrebolter ved bort imot ytterste nødsfall – eller ordet vi brukte; krise.

 

Etter å ha førstebesteget klassikeren Midnattsekspressen på Goksøyra dro jeg og Store-Leif (Henriksen, red. anm) ned til Chamonix der målet var å friklatre vestveggen på Petit Dru. Mener å huske at det var min første tur i fjell som var høyere en Storen. Etter en lang dag med flott og tidvis vanskelig klatring på solvarm granitt ble fjellveggen innhyllet i tykk tåke, og like under toppen valgte vi å bivuakkere. Under morgentimene klatret vi til toppen i sur vind og snødrev. Der var det viktig finne hytta på baksiden av fjellet. Og nå kommer det jeg husker best med hele turen. Til vår lettelse og tomme maver var den lille hytten betjent av en fjellguide under utdanning. Men lettelsen ble til bekymring når han forlangte alt av penger (billettpengene til toget ned til dalen) vi hadde for et skarve tefat med grøt. Det var ingen nåde og vi var bare nødt til å vente til bedre vær uten hverken gjestfrihet eller kulinariske gleder. For å bli i best mulig form til de store veggrutene om sommeren var det helt nødvendig med lengre opphold i sørlige strøk. På turene til Frankrike var det ikke til å unngå at man var svært sulten på klatring. Ikke minst når man hadde tilbrakt måneder i et fuktig og kaldt norsk klima og dagevis i et bilsete. På en av disse turene minnes jeg en morgen der jeg var i overkant ivrig etter å komme i gang med klatringen. Sola hadde begynt å varme kalksteinsklippene og stemningen var upåklagelig. Men inne i teltet lå fortsatt min klatrekamerat i de dypeste drømmer i det etter hvert kokende varme teltet. Til tross for mange forsøk på kontakt og fristelser med god baconfrokost var det ingen tegn til liv. Men ved å starte opp bilen og rygge den inn ved teltåpningen ble det raskt liv og spetakkel inne i teltet.

 

Trolldom og Trollveggen

Ny rute i Trollveggen med Leif Magnussen kunne betegnes som en akopalyktus tur. Planen var at vi skulle bivuakkere midtveis i veggen og hvile ut etter et døgn med klatring. Men på grunn av et truende tordenvær valgte vi å fortsette. Det innebar 48 timer med mer eller mindre kontinuerlig klatring med seriøs kamin og rissklatring med svært psykende pendeltraversering under løse takoverheng. Etter å ha nådd toppen følte jeg at trollene hadde sendt meg ut i en mental utmattelse, for jeg minnes at jeg hallusinerte mye på turen ned til Trollstigen. Et sammensurium av figurer og stemmer endte med et par sengeliggende dager.

 

Det var en del hendelser som nok ble litt vel mytifisert. Vi friklatret enkelte partier på grunn av gode og tørre forhold i veggen. Man mistet fort førligheten i fingrene, men så lenge man kunne følge knyttneveriss og jamme, innbød det kalde og råe vinterlandet til «real vinter climbing» og en og annen myte.

Sammen med Hans Christian Doceth planla jeg å gå Trollryggen på vinteren. Hans mente at det var svært viktig med lett utstyr for å kunne oppnå en optimal oppdrift i veggen. Mat, soveposer og telt av laitutgaver ble pakket ned. For ytterligger vektbesparelse vurderte Hans å dele sitt liggeunderlag i to. Men valget falt tilbake på det opprinnelige. Jeg lurer på hva han tenkte da han oppdaget at jeg hadde helt droppet å ta med liggeunderlag. På senere vinterturer har jeg av erfaring valgt å ta det med.

 

Glemmer aldri et møte jeg hadde med noen svenske klatrere nede ved Fiva under de harde 80-åra. Sammen med Bjørn Myrer Lund hadde jeg tilbrakt et døgn oppe i Svenskeruta. Nede i dalen sprutet regnet ned og Trollveggen opplevdes som helvetets forgård da det øsende regnværet gikk over til sludd. Vel nede ved bunnen av veggen var alt av bekledning mer en søkk vått. Dunjakka var som en våt svamp der jeg knapt klarte å holde meg oppreist med all den vekta vannet i jakka utgjorde. Derfor var det en dyd av nødvendighet å få skiftet til sivil bekledning når vi kom ned til sekkene nede ved Fiva. Sekker med tørre klær inkluderte skinnjakke, t-skjorte og dongribukse. Men det skulle ikke gå mange minuttene i skogen før alt igjen var søkkvått. Svenskene ble derfor svært imponert da de så hvilken bekledning de trodde vi var iført i den tid vi hadde tilbrakt oppe i Svenskeruta.

 

Sommeren 1986 reiste jeg med Fred Husøy, Magnar Osnes og Olav Båsen til Karakoram for å forsøke å førstebestige den beryktete nordpilaren på Latok (7145 moh). Klatrere som hadde forsøkt tidligere hadde fortalt at pilaren var fandenivoldsk lang! Ekspedisjonen varte i ca to og en halv måned og inneholdte det meste av opplevelser og utfordringer. Kultur, fargerike mennesker og enorme fjell. Under den første perioden inne ved basecampen fikk vi oppleve å stå på to av Karakorams topper, der den ene bød på 300 meter med veggklatringen og smaken på høydesyke. Etter å ha tilbrakt 14 dager på breen begynte vi å klatre på den 2500 meter høye nordpilaren. Men i de mektige fjellene var det værgudene som regjerte. Selv prekenen fra yppersteprestene hjemme ville kommet til kort her. I 6600 meters høyde og etter 21 dager på nordpilaren, hvor av 10 værfast måtte vi resignere ovenfor værgudene. Og det stemte at den var lang, for det tok noen dager før fire nedslåtte nordmenn var tilbake på Choktoi-breen.

 

Møte med Aslak

Møte med Aslak Aastorp ble på mange måter innvielsen til det tredje kapittelet i mitt møte med klatring. Åttiårene banet vei for mange førstebestigninger på Goksøyra, Innerdalen og Romsdalen men det som er aller viktigst med turer er de man blir kjent med. Det er jo alltid før og underveis oppe i en vegg man blir kjent. Der oppe viser man alle sider av kropp, sinn og sjel som resulterer i at man blir venner eller uvenner. Med Aslak følte jeg at vi utfylte hverandre både når det gjaldt oppdrift, humør og ikke minst optimisme. Vår første tur var i et firspann, ved førjulstider da vi dro opp i en 250 meters høy vegg i Åfjorden på Fosen. Det var mørkt da vi kom og mørkt da vi toppet ut veggen to dager senere. Av den grunn fikk jeg aldri sett veggen fra avstand, men turen i mørkeland banet vei for ny rute i Bruraskaret samme vinter. Mye humor, glede, kameratskap og noe galskap ble kjennetegnet for vennskapet de påfølgende årene. Nye vinterturer i Trollveggen og tur til Patagonia. Men det var livet oppe i fjellveggene man elsket, kanskje mer en noe annet, til og med kvinner måte vike for denne galskapen. I alle fall for en stund, og spesielt når lukten av granitt og gneis preget dagene. Spenningen om det ukjente, hva dagen ville gi av opplevelser, smerte eller nye utfordringer. Livet virket på en måte bare forunderlig og herlig der alt handlet om dagen i dag, der tiden og livet nærmest stod stille. Jo mer primitivt livet opplevdes, jo bedre føltes det å være til. Men tilbake til lavlandet eller basecamp ble mat og andre trivialiteter viktigere. En beskrivende hendelse var fra en morgenstund i vår basecamp, der vi var på vei til Cerro Torre i Patagonia. Aslak og vi andre hadde tilbrakt flere uker vekselvis i campen og fjellet, og det var folkerikt i teltleiren. En morgen ble Aslak svært imponert over en kvinnelig klatrer som knuste ved med store steiner med en Marlboro mellom leppene. Jeg tror denne hendelsen varmet hans hjerte mer en noen av fjellene rundt. Men hjertet ble nok noe kaldere noen dager senere, da han skulle servere kvinnen morgente, for å oppdaget at hun lå svært så omfavnet med en annen kvinnelig klatrer.

 

Hvor befinner jeg meg nå?

Jo, jeg har verdens beste kone og tre morsomme gutter, en og en halv jobb og jeg klatrer og er mye på fjellet sommer og vinter. Men med årene blir man mer analytisk og preget av konsekvenstenkning, og kanskje har man blitt mer eller mindre innhentet av livets realiteter. Jeg er forsatt et lekent menneske og føler at humor alltid har vært en svært viktig ingrediens for å kunne lykkes. Humor er et mesterlig verktøy for å styrke kameratskap og det å fjerne frykt og usikkerhet, noe jeg ikke minst opplever sammen med andre mennesker i mitt arbeid med aktivitetsfirmaet Natur og Utfordring. I de senere årene har jeg vært heldig som har kunnet forene jobb og fjellsport. Natur og Utfordring har tatt meg med på mange opplevelser. Å dele tindesportens gleder med andre gjennom guiding og veiledning har vært en viktig del av min tilværelse. Å bruke fjellene og naturen som en arena for opplevelser, virker beroligende på de fleste, ikke minst meg selv. Må også ta med at jeg i år var med på å lage film om en tur til Kilimanjaro. Og i skrivende stund der jeg fortsatt befinner meg i kapittel 4 planlegger jeg å arrangere en ny tur med Natur og Utfordring til Kilimanjaro i januar 2014.

 

Alder: 52

Bosted: Ålvundeid

Utdannelse: Videregående og Livets høyfjellskole

Yrke: Veileder innen fysisk og psykisk helse

og daglig leder i Natur og Utfordring.

Beste film: The Mission

Beste bok: Papillon

Hovedinteresse: Mennesker

Begynte å klatre: 1970

Hardeste rute: Bubka

Beste klatrefelt: Verdon

De ti flotteste klatreturene: Cerro Torre, Japanerruta

i Trollveggen, Vestveggen på Petit Dru, Presten,

Nordveggen på Stetind, Vestveggen på Tårnet,

Midnattsekspressen på Goksøyra, Latok i

Karakoram, Togbekken, Pinacel Tower i Patagonia,

Norskeruta på Blåstolen

Klatredrøm: Stetind med mine gutter

One thought on “Livets bratte skole
  • entrada
    5/5

    Sed ut perspiciatis unde omnis iste natus error sit voluptatem accusantium doloremque laudantium, totam rem aperiam, eaque ipsa quae ab illo inventore veritatis et quasi ...

Submit reply to entrada Cancel reply